fredag 27. november 2009

Besserwissere og moralens selvutnevnte voktere - hva er det med dere?


Som fersk (eller gammel-fersk) blogger surfer jeg litt innom andre blogger i håp om inspirasjon eller morsomme mennesker. På min runde snublet jeg over en blogg som fortalte historien om en ung mor som mistet sin lille pike i krybbedød. Vennene hennes har startet en kronerulling for å kjøpe gravstein til den lille, noe jeg syntes er et flott og omtenksomt tiltak fra gode venner. Men selvfølgelig, siden verden er som den er, og besserwissere finnes i bøtter og spann, så må noen bry seg, dømme og lage kvalm. Ikke bare må moren forsvare seg ang kronerullingen, som hun ikke har startet selv, hun må også tåle diverse kommentarer om livsstilen sin. Det virker som om en del smartasser tror at fordi hun klarer å fokusere på andre ting, så "er ikke sorgen så st0r som hun skal ha det til".

Jeg blir rett og slett målløs.. Jeg ble selv englemamma for 3 år siden, da min lille sønn kom til verden i den mest høylydte stillheten jeg noensinne har opplevd. Siden den gangen har jeg gitt ut en bok med Gyldendal forlag,"Det bor et barn i mitt hjerte", som handler om foreldre som mister barn og sorgen de opplever.
La oss ha en ting klinkende klart, at man klarer å fokusere på andre ting, er ikke bare sunt, det er helt normalt. Kroppen vår er laget slik at den har et innebygd selvforsvar, en slags autopilot som tar over når ting blir for vondt og vanskelig. Sorgen over et barn som ikke får vokse opp er vond og vanskelig i den grad at man må koble ut for å "overleve". Jeg husker at jeg allerede mens jeg satt på sykehuset fokuserte på andre ting, til og med ting som er både overfladisk og latterlig. For å ta et eksempel, så brukte jeg lang tid på å engste meg over at sykepleieren som jevnlig sjekket om jeg blødde etter fødselen var en ung, kjekk mann. Det var så pinlig at jeg holdt på å krepere. Dette var bare timer etter at min sønn kom dødfødt til verden. Betydde denne idiotiske fokuseringen på kjekke menn og pinlige situasjoner at jeg glemte at sønnen min lå helt perfekt, men livløs, litt lenger ned i gangen? På ingen måte. Men hodet mitt var så fullt, alt var så kaotisk, skremmende og fælt, at noe inni meg instiktivt fokuserte på alt annet.. bare for en liten stund, for å få en pustepause fra alt det vonde. Her skal det også sies at jeg fikk streng beskjed av helsepersonell at det ER normalt å ha gode dager også. Og at man skal tillate seg å nyte disse når de kommer. Sorgen tar man når den kommer, man trenger ikke å lete etter den når en dag tilfeldigvis føles levelig. Det må være lov å sørge når man har behov for det, men det må også være lov å kunne glede seg over ting og ha gode dager.

I tiden like etterpå hadde jeg også gode dager, hvor jeg kunne le, tulle og gjøre normale ting. Andre dager var alt et helvete, og jeg ville ikke engang stå opp av senga. Den beste støtten jeg kunne få var fra de som ga meg en skulder å gråte på når alt var vondt og savnet herjet gjennom kroppen.. men som også lot meg le på gode dager UTEN å føle meg unormal! Omgivelser kan være et helvete når slike kriser rammer.. enten forventer alle at man skal være back to normal etter 2 uker, ellers så er det jaggu feil at man har gode dager og prøver å fortsette livet også. Skjønner dere ikke at dette føles som en ekstra belastning? Jeg gjemte meg bak en maske lenge, slik at jeg kunne tilpasse den ytre fasaden etter hva folk forventet av meg. Rett og slett fordi jeg ikke orket å ta innover meg hva alle mente om alt.

En annen ting som slår meg er at folk umulig kan forstå hvor dyr en gravstein er, og hvor mye det betyr at graven ser flott ut. Jeg ønsket at min lille skulle ha en stein fra gården til sin morfar, så vi fant stein selv. Heldigvis får en nesten si, for alternativet er vanvittig dyrt. Jeg betalte over 100 kr pr bokstav for gravering av steinen, så selv om vi fant stein selv, ble steinen dyr nok. Den eneste andre steinen jeg likte kostet mer enn 20 tusen bare for steinen. Jeg vet ikke med dere, men jeg hadde ikke råd til noe slikt. Dette er så vanvittig vonde følelser, på den ene siden er graven (og minnene) alt man har, og det siste man vil er å spare på noe. Å finne en fin stein som føles riktig er viktig for den videre sorgprosessen. På den andre siden koster det en liten formue, og det er vondt å måtte telle på knappene når man skal kjøpe gravstein til sitt eget barn. At vennene til denne moren vil hjelpe henne å kjøpe en gravstein syntes jeg er utrolig flott gjort! Ikke bare for å hjelpe henne praktisk med det som er en stor utgift, men fordi de viser med all tydelighet at de føler med henne og vil gi den lille jenta en fin stein.
Slike venner skulle det vært flere av..

Alle dere som føler behov for å sende denne mammaen ignorante drittmeldinger skulle skamme dere. Dere burde holde dere for gode til å gjøre en vanskelig situasjon verre. Det er ingen ting denne moren har gjort som er feil eller unormalt, og om dere mener at det er det.. vel, så sier det mest om deres ignoranse.
Om ikke annet får jeg en beskreftelse på at det finnes et behov for en slik bok som den vi lagde.. folk vet for lite om denne ensomme sorgen.

I dag, litt over 3 år senere, lever jeg et godt liv. De gode dagene er langt flere enn de dårlige. Betyr det at jeg har glemt? På ingen måte.. Ikke en dag går forbi uten at jeg tenker på min lille Luca, og all den tiden vi ikke fikk sammen. Savnet må jeg leve med resten av livet. Slik er det. Men jeg har kommet til et punkt hvor jeg vet at det at jeg er lykkelig, ikke betyr at jeg elsker sønnen min mindre. Jeg vet, at han alltid være med meg, han bor i hjertet mitt så lenge jeg lever. Jeg vet, så kan alle andre tro hva de vil..

Til mammaen til englejenta, det brenner et lys for jenta di på minnehylla til min lille gutt i kveld. De varmeste tanker fra en englemamma til en annen.

10 kommentarer:

  1. fantastisk bra innlegg!<3
    godt at noen klarer å sette ord på disse følelsene og tankene.. tusen takk!

    SvarSlett
  2. Miri: det skulle bare mangle, jeg blir så vanvittig provosert av at folk skal dumpe sin uvitenhet på deg på denne måten. Jeg brukte et par år av mitt liv på å lage en bok om denne sorgen, nettopp fordi jeg ble så sliten og lei av at folk rett og slett ikke skjønte. Vi valgte å ha med fagfolk i boka,for å vise Ola og Kari Dunk at en del av det de tror er rart eller feil er helt normalt. Dette er mildt sagt en sak jeg brenner for, så jeg kjenne rat jeg blir både frustrert og lei meg på dine vegne.. folk burde vite bedre!

    Jeg håper bare du klarer å heve deg over det. Jeg vet hvor slitsomt det kan være, men om det er noen trøst, så er det de som er på bærtur.

    SvarSlett
  3. Hei:-) Jeg vet hvor dyr en gravstein er ,og jeg er glad selv for at flere hjalp meg det året.Skrift ,minnetavle,pynt ,lykt ,vi vet hva vi vil ha til våre og det burde du også få.Jeg synes at du bør heve deg over folk som ikke har peiling på hva de snakker om.Jeg blir så irritert.DET koster alt i dag,men jeg synes at slikt skulle ha vært gratis jeg da.Klem fra meg <3 Ann Kristin Nordvik -venn på FB

    SvarSlett
  4. Ann Kristin: jeg er helt enig, prisene er ville. Som jeg allerede har nevnt, vi fant steinen selv. Allikevel havnet den på rundt 6000 kr. Det var for gravering, de to små fuglene, montering og "diverse".
    Da er det ikke vanskelig å tenke seg at det blir fort dyrt når man også skal kjøpe stein.

    Som du sier, vi vet hva vi vil ha, og steinen er viktig. Så da håper jeg også Miri får akkurat den steinen hun vil ha til jenta si.

    SvarSlett
  5. Flott innlegg Aida! :-) Jeg så også denne tråden og syntes det var mildt sagt hårreisende..
    Hadde noen kommet med sånne uttalelser om meg... Da aner jeg virkelig ikke hvordan det skulle gått.
    Vår gravstein kom seg på 12000 kroner, det var en billig modell og vi fikk over 3000 i avslag.
    Kan ikke beskrive den følelsen jeg fikk når jeg fikk vite at den var på plass.. Men det var en god følelse. :)
    Ufattelig viktig er det at det ser pent ut rundt englebarna våre!
    Jeg vil også sende en STOR støtteerklæring til denne mammaen som blir utsatt for dette kjøret.
    Håper hun klarer å heve seg over det. Hun har iallefall vært heldig med vennene sine. Utrolig flott gjort av dem å samle inn penger til stein!
    Hilsen til dere begge to, fra Marit. (hattiec)

    SvarSlett
  6. Kjempefint inlegg! Jeg leste den tråden for noen dager siden, og ble så sint at jeg begynte å grine. Fatter ikke at det går an å slenge rundt seg med så stygge kommentarer. også gråt jeg en liten skvett når jeg leste inlegget ditt også, fordi det er så utrolig fint skrevet:)

    SvarSlett
  7. Marit: ja, det er et så grovt overtramp at jeg blir helt sjokkert! Og jeg TRODDE at jeg etterhvert hadde hørt og sett det meste av ufølsom oppførsel fra omgivelsene.

    Det som jeg syntes er flott midt oppi det hele er at det er godt å se at folk bryr seg. Ikke bare med kommentarer på nett, men bare tanken på at venner har startet en innsamling for å kjøpe gravstein syntes jeg er flott. I en hverdag hvor mange føler at de må kjempe for at venner og familie i det hele tatt skal huske engelbarna, så syntes jeg dette var rørende.

    Klem Aida

    SvarSlett
  8. Marianne: tusen takk!:)
    Som jeg skrev lenger opp her, jeg trodde jeg hadde hørt det meste.. men dette er rett og slett bare.. jeg har egentlig ikke ord. Men jeg syntes det er fint å se at så mange støtter opp om mammaen og sier i fra om at dette er er ikke greit. For det er det virkelig ikke.

    SvarSlett
  9. Herlig å se at flere er positive i forhold til miri og hennes måte å leve videre på enn de som er så dumme at de er negative (på nett!) til det =)

    SvarSlett
  10. Stine: realiteten er jo at livet og verden går videre, og man må prøve så godt man kan å henge med. At hun har gode dager hvor hun klarer å fokusere på andre ting er flott! De vonde dagene er virkelig ille nok om man ikke i tillegg skal ha dårlig samvittighet for at man også har gode dager. Det blir helt bakvendt. Folk bør støtte på de dårlige dagene, og glede seg sammen på de gode. Ikke rette en moralsk pekepinger og slenge dritt fordi noen gjør noe feil. Det er ikke noe rett og galt i sorg, bare hva som funker for hver og en av oss.:)

    SvarSlett