Jeg er så leeeei!

Dagens klageinnlegg, som jeg vel egentlig ikke har tid til.
Jeg er så vanvittig drittlei av eksamen, og spesielt MATTE!
Kognitive konflikter og andre baser meg i stumpen. Motivasjonen er rett og slett på bunnen, og eksamen er på tirsdag.. heh! Spent på hvordan det kommer til å gå. Det verste er at jeg, akkurat nå, nesten ikke bryr meg. Jeg vil bare bli ferdig! Siste eksamen er 15. desember, og jeg er egentlig fornøyd bare jeg står. Jeg orker ikke flere ord, uttrykk og begreper, og jeg spyr om jeg må løse flere mattestykker.;/

Yes, det var dagens utblåsning! Gode studietips tas i mot med takk.;)

Godt sovehjerte sa du?

Jeg er en av de som rydder på den måten at jeg først lager mer kaos. Did that make sense? Greia er at jeg gjerne drar ut rot fra skap, skuffer og seng, og så begynner å rydde alt på plass.
Jeg har som sagt 5 samboere, 1 tobeint og 4 firbeinte. Den ene katten er helt vill etter samboeren min, det er rett og slett den lille babyen hans. Det fører til at de henger sammen som erteris, og jeg sverger på at de blir mer og mer lik hverandre for hver dag som går. De har også det til felles at ingen av de setter videre pris på på ryddingen min, spesielt ikke om det innbærer å flytte på seg. Begge må praktisk talt løftes bort om man skal få ryddet. Det går heller ikke alltid, så jeg ender like ofte med å rydde rundt de.

Uansett, jeg tenkte jeg skulle legge frem det endelige beviset på at kjæledyr og eier gjerne ligner på hverandre:





Rot er ingen hindring, om livets glade gutter er trøtte!
Er de ikke litt søte?;)

Da var det lørdag..

..dagen som vanligvis er en deilig fridag, hvor jeg kan loffe rundt i kosebukse og mase på husaraberen min. Vel, jeg kan fortsatt loffe rundt i kosebukse, men utover det er det fint lite som minner om en fridag. Planen for dagen er å lese 100 sider Pedagogisk psykologi, og deretter en hel bok om akademisk skriving.. For å toppe det hele skal jeg i pausene kose meg med klesvask og husvask

Det bor et barn i mitt hjerte

Jeg hadde egentlig tenkt at dette skulle bli en blogg som ikke skulle handle så mye om triste og tunge ting. Men, selv om jeg ikke lenger er helt i sorgtåka, så er jo det faktum at jeg har et barn som ikke fikk vokse opp en del av meg. Som en klok englemamma sa, man er mamma, men armene er så forferdelig tomme.
Det at jeg har mistet et barn er også en del av meg i den forstand at jeg har brukt mer enn 2 år av mitt liv på å lage en bok om denne sorgen. Målet med boken var å lage den boken jeg selv hadde trengt den gangen jeg mistet. En bok som kunne gi et innblikk i den ensomme og altoppslukende sorgen over et lite barn, og som kanskje kunne være til hjelp og trøst for andre som har et barn i hjertet. Mitt tap føltes på en måte lettere å bære om jeg vet at historien om min lille gutt, hans lille tur innom verden, kan bety noe for andre.

Boken ble endelig ferdig i april 2009. Den har blitt den boken jeg så for meg, og mer. Siden jeg allerede har nevnt den, så legger jeg inn et innlegg om den. Jeg føler akkurat denne delen litt vanskelig, for jeg er på ingen måte ute etter å "selge" boka. Mitt håp er at den skal finne frem til de som trenger den, og for at det skal skje må folk være klar over at den finnes. Jeg lager derfor et innlegg om den.

Boken, som heter "Det bor et barn i mitt hjerte", består av historiene til 10 familier som har det til felles at de har mistet et eller flere barn. Vi har tatt for oss historiene om barn som dør i magen eller ganske kort tid etter fødsel, da dette er en sorg som oppleves som ensom og vanskelig. Hvordan sørger man over et barn som ble revet bort så fort? I tillegg til familiene, så har vi også tatt med 2 bidrag fra fagpersoner. Jordmor Synnøv Egenæs skriver om dødfødsler fra en jordmors perspektiv, og krisepsykolog Atle Dyregrov tar for seg foreldrenes sorg etter at et barn dør. Dette er to flotte bidrag, og spesielt Dyregrovs bidrag tror jeg kan være til stor hjelp for foreldre i sorg. Historiene er skrevet av journalist Alexandra Beverfjord, og meg.

Detter hva forlaget skriver om boken på sin side: "En dypt gripende bok om å miste et barn, om en sorg det ikke finnes nok litteratur om.

Hvordan sørger man over et barn man aldri fikk bli kjent med? Hvordan kan man håndtere savnet etter en lykke som aldri kom? Her møter vi mennesker som fortsatt er midt oppi sorgen, vi møter dem som er rasende på det medisinske apparatet – og vi ser hvordan man makter å leve videre.
Ti personlige, nære historier om å miste, og om tiden etterpå. I tillegg gir en jordmor og en psykolog faglig perspektiv på problematikken."

Om noen vil lese litt mer om boka, så har jeg noen linker.

Bokens hjemmeside Her kan man finne utdrag fra historiene, og få kontakt med foreldrene.

Gyldendals side

Boken har en egen gruppe på Facebook Her kan man lese litt om hva folk syntes om boka, og vi blir selvfølgelig glad for alle nye medlemmer. Rett og slett fordi det er med på å gjøre boka kjent, noe som igjen gjør det lettere for den å finne veien til de som trenger den.

Bokanmeldelse i Sykepleien på side 57.

Ellers har boka vært litt i media også.

Klikk.no

Sunnhordaland.no

rbnett.no

nrk.no

NRK nett-tv

NRK radio Innslaget kommer ca 01:08:40 ut i sendingen.

Ellers har det også vært saker både i Hjemmet og KK nr 12.


Alle bokhandlere bestiller den inn om de ikke har den inne, ellers så finnes den i stort sett alle nettbokhandlere. (Norli, Haugenbok, CDON osv)

Simon's Cat

Jeg er et ordentlig kattemenneske, katter er utrolig kule (og sleipe) dyr. Vi har en flokk på intet mindre enn 4 stk hårball som holder oss i aktivitet her hjemme. Derfor regner jeg også med at det vil dukke opp en del katterelaterte innlegg her inne.

Jeg har inntrykk av at det ikke er bare jeg som syntes katter er morsomme dyr, så i denforbindelse vil jeg dele noe av det morsomste jeg vet med dere. Simon's Cat er en sjarmerende og MORSOM lite tegneserie, som jeg tror de fleste katteeiere (eventuelt katteslaver) vil kjenne seg igjen i.
Tegneserien finnes i bokform, men er også utgitt som korte filmer.

Ta en titt, og god helg!:D

Ser du stjernene liten?

Alle tankene om gravsteiner og englebarn gjør at minnene presser på.
Underlig hvordan savnet plutselig kan dukke opp igjen, og såret plutselig føles nytt igjen.

Uansett, jeg har lyst til å dele et dikt som har betydd mye for meg.

Ser du stjernene, liten, fra der hvor du er?
Ser du månen som speiles i vannet?
Ser du vi gråter?Vi har deg så kjær.
Vet du hvor dypt du er savnet?

Fryser du,liten-eller har du det godt
Sprer du tannløse smil over verden?
Er du redd, er du ensom, kanskje savner du oss?
Har du kjærlighet med deg på ferden?

Kjempet du, liten før du reiste fra oss?
Fikk du med deg alt du trengte?
Fikk du omsorg og lykke og kjærlighet nok?
Merker du hvordan vi lengter?

Kan du høre meg liten? Når tankene frem?
Kan du gi meg det svaret jeg trenger?
Er du omsvøpt i glede og varme og fred
i hvile på dunmyke senger?

Elskede unge, får vi treffes igjen?
Det er blitt så stille her hjemme.
Takk for den tiden vi hadde deg her
for alt det vi aldri skal glemme.

Besserwissere og moralens selvutnevnte voktere - hva er det med dere?

Som fersk (eller gammel-fersk) blogger surfer jeg litt innom andre blogger i håp om inspirasjon eller morsomme mennesker. På min runde snublet jeg over en blogg som fortalte historien om en ung mor som mistet sin lille pike i krybbedød. Vennene hennes har startet en kronerulling for å kjøpe gravstein til den lille, noe jeg syntes er et flott og omtenksomt tiltak fra gode venner. Men selvfølgelig, siden verden er som den er, og besserwissere finnes i bøtter og spann, så må noen bry seg, dømme og lage kvalm. Ikke bare må moren forsvare seg ang kronerullingen, som hun ikke har startet selv, hun må også tåle diverse kommentarer om livsstilen sin. Det virker som om en del smartasser tror at fordi hun klarer å fokusere på andre ting, så "er ikke sorgen så st0r som hun skal ha det til".

Jeg blir rett og slett målløs.. Jeg ble selv englemamma for 3 år siden, da min lille sønn kom til verden i den mest høylydte stillheten jeg noensinne har opplevd. Siden den gangen har jeg gitt ut en bok med Gyldendal forlag,"Det bor et barn i mitt hjerte", som handler om foreldre som mister barn og sorgen de opplever.
La oss ha en ting klinkende klart, at man klarer å fokusere på andre ting, er ikke bare sunt, det er helt normalt. Kroppen vår er laget slik at den har et innebygd selvforsvar, en slags autopilot som tar over når ting blir for vondt og vanskelig. Sorgen over et barn som ikke får vokse opp er vond og vanskelig i den grad at man må koble ut for å "overleve". Jeg husker at jeg allerede mens jeg satt på sykehuset fokuserte på andre ting, til og med ting som er både overfladisk og latterlig. For å ta et eksempel, så brukte jeg lang tid på å engste meg over at sykepleieren som jevnlig sjekket om jeg blødde etter fødselen var en ung, kjekk mann. Det var så pinlig at jeg holdt på å krepere. Dette var bare timer etter at min sønn kom dødfødt til verden. Betydde denne idiotiske fokuseringen på kjekke menn og pinlige situasjoner at jeg glemte at sønnen min lå helt perfekt, men livløs, litt lenger ned i gangen? På ingen måte. Men hodet mitt var så fullt, alt var så kaotisk, skremmende og fælt, at noe inni meg instiktivt fokuserte på alt annet.. bare for en liten stund, for å få en pustepause fra alt det vonde. Her skal det også sies at jeg fikk streng beskjed av helsepersonell at det ER normalt å ha gode dager også. Og at man skal tillate seg å nyte disse når de kommer. Sorgen tar man når den kommer, man trenger ikke å lete etter den når en dag tilfeldigvis føles levelig. Det må være lov å sørge når man har behov for det, men det må også være lov å kunne glede seg over ting og ha gode dager.

I tiden like etterpå hadde jeg også gode dager, hvor jeg kunne le, tulle og gjøre normale ting. Andre dager var alt et helvete, og jeg ville ikke engang stå opp av senga. Den beste støtten jeg kunne få var fra de som ga meg en skulder å gråte på når alt var vondt og savnet herjet gjennom kroppen.. men som også lot meg le på gode dager UTEN å føle meg unormal! Omgivelser kan være et helvete når slike kriser rammer.. enten forventer alle at man skal være back to normal etter 2 uker, ellers så er det jaggu feil at man har gode dager og prøver å fortsette livet også. Skjønner dere ikke at dette føles som en ekstra belastning? Jeg gjemte meg bak en maske lenge, slik at jeg kunne tilpasse den ytre fasaden etter hva folk forventet av meg. Rett og slett fordi jeg ikke orket å ta innover meg hva alle mente om alt.

En annen ting som slår meg er at folk umulig kan forstå hvor dyr en gravstein er, og hvor mye det betyr at graven ser flott ut. Jeg ønsket at min lille skulle ha en stein fra gården til sin morfar, så vi fant stein selv. Heldigvis får en nesten si, for alternativet er vanvittig dyrt. Jeg betalte over 100 kr pr bokstav for gravering av steinen, så selv om vi fant stein selv, ble steinen dyr nok. Den eneste andre steinen jeg likte kostet mer enn 20 tusen bare for steinen. Jeg vet ikke med dere, men jeg hadde ikke råd til noe slikt. Dette er så vanvittig vonde følelser, på den ene siden er graven (og minnene) alt man har, og det siste man vil er å spare på noe. Å finne en fin stein som føles riktig er viktig for den videre sorgprosessen. På den andre siden koster det en liten formue, og det er vondt å måtte telle på knappene når man skal kjøpe gravstein til sitt eget barn. At vennene til denne moren vil hjelpe henne å kjøpe en gravstein syntes jeg er utrolig flott gjort! Ikke bare for å hjelpe henne praktisk med det som er en stor utgift, men fordi de viser med all tydelighet at de føler med henne og vil gi den lille jenta en fin stein.
Slike venner skulle det vært flere av..

Alle dere som føler behov for å sende denne mammaen ignorante drittmeldinger skulle skamme dere. Dere burde holde dere for gode til å gjøre en vanskelig situasjon verre. Det er ingen ting denne moren har gjort som er feil eller unormalt, og om dere mener at det er det.. vel, så sier det mest om deres ignoranse.
Om ikke annet får jeg en beskreftelse på at det finnes et behov for en slik bok som den vi lagde.. folk vet for lite om denne ensomme sorgen.

I dag, litt over 3 år senere, lever jeg et godt liv. De gode dagene er langt flere enn de dårlige. Betyr det at jeg har glemt? På ingen måte.. Ikke en dag går forbi uten at jeg tenker på min lille Luca, og all den tiden vi ikke fikk sammen. Savnet må jeg leve med resten av livet. Slik er det. Men jeg har kommet til et punkt hvor jeg vet at det at jeg er lykkelig, ikke betyr at jeg elsker sønnen min mindre. Jeg vet, at han alltid være med meg, han bor i hjertet mitt så lenge jeg lever. Jeg vet, så kan alle andre tro hva de vil..

Til mammaen til englejenta, det brenner et lys for jenta di på minnehylla til min lille gutt i kveld. De varmeste tanker fra en englemamma til en annen.

Ladidaaaaa...

Av alle ting jeg BURDE gjøre akkurat nå, er ikke blogging en av de.
Eksamen er rett rundt hjørnet, og jeg sitter i en forelesning og sliter med å holde meg våken. Jeg kjenner at det faktum at min bedre halvdel har fri, og i dette øyeblikk ligger hjemme og koser seg, ikke akkurat hjelper på motivasjonen. Motivasjon er kort sagt en mangelvare om dagen. Jeg er førsteårsstudent, og har virkelig begynt å føle både tidsklemme og angst komme krypende.. Også kjent som Førsteårssyndromet, en lidelse som ikke er til å spøke med. Om den er dødelig gjenstår å se, men symptomene kan være ille nok. Blant de mest vanlige kan man nevne en konstant gangende dårlig samvittighet, humørsvingninger a la turbo-pms, konstant trøtthet, forvirring, angst og et syklig forhold til kalenderen. Syndromet er ikke smittsomt, men kan gi symptomer hos omgivelsene. Min samboer lider for øyeblikk av akutt mangel på oppmerksomhet, betennelse i egoet og kjedsomhet.
Virker det kjent?

Jeg vet ærlig talt hvor tiden har blitt av.. Jeg følte fortsatt at jeg var i innkjøringsfasen, at jeg akkurat hadde begynt på høgskole, og at jeg hadde all tid i verden før eksamen. Så plutselig en morgen *pooooooff*, var eksamen rett rundt hjørnet. Så nå sitter jeg her med skjegget i postkassa, tenna i tapeten, og noen tusen sider jeg skal gjennom. Om ikke annet har jeg lært noe, med praksis, tverrfaglige prosjekter, gruppeoppgaver og alt annet som skjer i løpet av et semester, så blir semestret egentlig fryktelig kort. Neste semester skal det leses systematisk, jeg skal være en flink og strukturert student. Legg merke til denne påstanden, du kommer sikkert til å se den igjen ved slutten av hvert semester.

Hovedproblemet mitt akkurat nå er å få inn alle faguttrykkene. Derfor skal jeg prøve å gi meg selv dagens ord i lekse hver dag frem til eksamen.
Dagens ord: Hyponymi, Ellipse, Antonymi og Synonymi. Om noen sitter på geniale studeieteknikker og huskeregler, skrik ut!